Rekreasjon - en tid for nyskapning

Rekreasjon - en tid for nyskapning

Høsten kan være en tid for rekreasjon, en tid for å skape noe nytt. En tid for å gi og få, og av tid og fellesskap. Bare du vet hva du trenger. Midt i hverdagen kan du tenke over hva som styrer deg og dine prioriteringer.

Forventningene til deg og meg kan noen ganger oppleves altfor store, for vi har ofte en lengsel etter å strekke til for våre medmennesker. Jeg kan ikke vite begrensninger andre har, når det gjelder krefter, evner, selvtillit eller smerter. Ildsjeler kan tappes for krefter og de av oss som opplever mindre krefter, tør kanskje ikke å stille med sitt opplevde «lille» bidrag.

Når det vi må gjøre er gjort, er der ikke alltid så mye tid eller krefter til overs. Tidligere erfaringer fra frivillig arbeid kan hindre oss i å orke litt. Men det er gjerne de «små» bidragene som kan bety så mye i frivillig arbeid og for vår litt ukjente neste.

I mitt tidligere yrkesliv var min 7.de sans ofte fulltegnet. Etter hvert forsvant sjarmen med å være så etterspurt. På et kurs satt jeg og tenkte på spørsmålet: Hva skulle det stå på min gravstøtte? Jo, hun satt i mange møter. Jeg så det humoristiske i det, men det fikk meg også å tenke over min tidsbruk og mine prioriteringer.

Overalt kan vi lese om stress; i arbeidsliv, på skoler og i privatlivet. Vi leser om utbrenthet og om å møte veggen. Barn som har ondt i hodet av stress, unge som må jobbe mye når de studerer, ensomme og eldre som lengter etter fellesskap i hverdagen.

Vi prøver å håndtere stresset på forskjellige måter. Betyr denne håndteringen å skulle orke å gjøre mer – hvorfor det? Hva er det vi prioriterer vekk – er det fellesskap med andre? Da blir vi enda mer ensomme i det lange løp. Vi mennesker er skapt til felleskap, med Gud og med hverandre. Profeten Elia arbeidet hardt på fjellet Karmel i Israel for å bekjempe Baaldyrkingen. Etter en tid med intensivt arbeid var Elia sliten. Gud tok ham til side og ga ham mat. Der kom en tid for hvile før det var tid å arbeide igjen (1. Kong 18-19). Det er lov for oss å gjøre det samme.

Vi må våge å si nei, og våge å si ja. Et sunt liv trenger den balansen, ellers er det vanskelig å ha noe å gi videre over tid.
 
Marie S. Grimstad


Del denne artikkel på e-post