Abraham og livets Gud

Abraham og livets Gud

Gud ville sette Abraham på prøve står det i 1. Mosebok 22. Det gamle ekteparet Abraham og Sara hadde fått en etterlengtet sønn i Isak. Isak var Guds gave som han hadde lovet å gi, men nå kom Gud til Abraham for å ta gaven tilbake: «Ta Isak, din eneste sønn, som du er så glad i, og dra til Moria-landet! Der skal du ofre ham..»

Abraham gjorde reisen og laget til offerstedet. Hvorfor gjorde han det? Trolig fordi han som alle kulturer og religioner gjenkjente tanken om skyld som kan sones med offer, eller fortjeneste som kan vinnes ved å ofre. Den tanken kommer fra virkeligheten, men i menneskeslektens historie har den flere ganger fått tragiske resultat. Mest kjent er kanskje Mayaindianerne i Mellom-Amerika, men også Bibelen forteller om en dødsgud, Molok, som en av Israels konger ofret en sønn til (2. Kongebok 21,6).

I Abrahams verden var gudene sjelden bare gode, men de hadde makt over menneskenes liv. Det Abraham gjør når han er villig til å ofre sønnen sin Isak, er rasjonelt i hans verden. Så går altså Gud inn i denne rollen som de andre gudene spilte, men Abrahams Gud viser seg å være annerledes: «Legg ikke hånd på gutten og gjør ham ikke noe!» Gud er livets skaper, ikke livets utsletter.
 
Historien om Abraham og Isak er sterk, men det gjør også poenget veldig tydelig: Du skal ikke drepe, Gud vil liv.

Abraham viste gudsfrykt da han la ut på reisen med Isak, jeg tror han reiste lykkelig tilbake med en frigjørende gudsfrykt fordi Gud er god. Samtidig hadde Gud satt ham på en alvorlig prøve, og Abraham hadde gjenkjent alvoret. Gud krevde nemlig et offer, men han krevde ikke Isak og han krever ikke deg; han gav seg selv. Johannes 3,16: «For så høyt har Gud elsket verden, at han ga sin Sønn, den enbårne, for at hver den som tror på ham, ikke skal gå fortapt, men ha evig liv.»

Ja, Gud vil liv – ditt liv, lev det med ham!
 
Øyvind Remmen


Del denne artikkel på e-post