Andakt og bønn
Du er elsket
«Du vet väl om att Du är värdefull, att Du är älskad här och nu.» Slik begynner er enkel svensk lovsang. Videre i teksten synger vi at hver enkelt av oss er elsket for sin egen del, da «ingen annen er som Du».
Vi lever i en tid preget av forandring i samfunnet, og økt økonomisk usikkerhet i verden.
Vi er en del av verden, og kan påvirke både internasjonalt og nasjonalt. Vi forventes å være oppdatert på «det siste», tilgjengelige og on-line, som noen markedsfører som en luksus og noe å strekke seg etter. Samtidig vet vi at vi mennesker også trenger hvile og fred, tid for å gjøre ingenting, tid for hverandre og de nære og små tingene, tid for å møte Gud. Ikke bare krav.
Alle relasjoner trenger tid, ikke minst tiden vi bruker på dem vi har særskilt ansvar for: våre barn, ektefeller, øvrig familie, og venner. Informasjonssamfunnet påvirker oss. Ifølge ny forskning (Aftenposten juni 2009), er vi nåtidsmennesker i risikosonen for å forholde oss mer fragmentarisk til omverdenen og den informasjonen den gir oss. Vi blir lettere stresset, når vi trenger å være oppdatert og forholde oss til mange forskjellige saker samtidig. Dette har vist seg å ha en innvirkning på vår evne å fordype oss, og å skille mellom arbeid og fritid.
I Salme 8 er overskriften «Hva er så et menneske?» Vi leser om hvilken rikdom Gud har skapt oss til. Hvilke kilder vi har å øse av, når vi trenger kraft. Vi ser en viktig del av vår identitet i vers 6-7 «Du gjorde ham lite ringere enn Gud og kronet ham med ære og herlighet. Du gjorde ham til herre over dine henders verk, alt la du under hans føtter.»
Gud elsker oss med evig kjærlighet. Hans kjærlighet tar aldri slutt. Hos Ham får vi det vi trenger, da han sier at han kan og har lovet å gi oss det vi trenger. Vi trenger ikke å bære alle byrder selv. Evangeliene er fulle av menneskers bønnebehov og Guds bønnesvar.
Overskriften er at Du er elsket. Jesus har ikke gått ut på dato, Han er fortsatt on-line for dine og mine behov. Han blir ikke utbrent.
Marie Grimstad
Å velge og å være utvalgt
Vi er inne i et valgår for stortingsvalg og kirkevalg. Valgene handler om personer. Hvem skal vi velge, og på hvilket grunnlag skal vi velge dem? Både alder, kjønn og geografi kan spille inn, men viktigst er kanskje likevel at vi har en trygghet for at de vi velger representerer oss og det vi oppfatter som viktige verdier. Alle valg er slik sett verdivalg.
Bibelen har mye å si om personvalg og verdivalg i et dypere perspektiv. Guds budskap kan sammenfattes i at du er utvalgt fordi du er dyrebar i Hans øyne. Utvalgt. Ikke til et dennesidig verv, men til felleskap med Gud selv og til et evig liv i himmelen. Gud vil at alle skal bli frelst.
I Guds øyne er det i all hovedsak han som velger oss. Det er et tydelig perspektiv som går gjennom hele Bibelen. Moses skriver om Israelsfolket: «Deg har Herren utvalgt blant alle folk på jorden til å være hans eiendomsfolk ». Og Jesus sier til sine disipler: «Dere har ikke utvalgt meg, men jeg har utvalgt dere». Og videre i Kolosserbrevet: «Dere er Guds utvalgte». For å nevne noen få av skriftstedene som taler om dette.
Hvilke egenskaper har vi, og hvilken verdi har vi mennesker, som gjør at Gud velger oss? Ja, det tåler å gjentas, vi er dyrebare i Guds øyne. Du er dyrebar i Guds øyne. Og, det er ikke det du gjør, eller det du er avholdende fra for den saks skyld, som gjør dette. Gud er glad i deg som du er og slik du er skapt. Denne kjærlighet kommer tydeligst til uttrykk gjennom Jesu død og oppstandelse. Ditt liv er verdsatt av Gud. Du er utvalgt.
Håvard Haug
En bønn for den middelaldrende
Herre – du vet bedre enn jeg at jeg blir eldre og at jeg en dag blir gammel. Avhold meg fra den fatale vanen alltid å skulle si noe om ethvert emne og ved enhver anledning.
Fri meg fra den trangen jeg har til å ordne opp i andres saker. Gjør meg omtenksom, men ikke kuet, hjelpsom, men ikke dominerende. Med mitt umåtelige fond av viten er det synd at ikke alt skal komme til nytte, men jeg vil jo gjerne beholde noen venner til slutt. Hjelp meg å unngå oppramsing av detaljer og la meg beholde nok oversikt til å komme til poenget. Forsegl mine lepper når det gjelder mine plager og skavanker, for de øker, og trangen til å dvele ved dem stiger med årene. Jeg tør ikke å be om bedre hukommelse, men jeg ber om økende ydmykhet og litt mindre skråsikkerhet når min hukommelse kolliderer med andres. Gi meg den nådegave det er å innse at jeg av og til tar feil. La meg få egenskapen å forbli vennlig innenfor rimelighetens grenser. Jeg ønsker ikke å bli noen helgen, fordi enkelte av dem er så vanskelige å leve sammen med. Men et surt, gammelt menneske er en av djevelens største forbannelser. Gi meg evnen til, Gud, å kunne se det gode hvor en minst skulle vente det, og til å oppdage anlegg hos mennesker som synes blottet for talent. Gjør meg elskelig nok til å fortelle dem dette.
Amen.
Speiderbønnen
Kjære far i høye himmel, hør mitt hjertes stille bønn. Hvor jeg er i verdens vrimmel, la meg ferdes som din sønn. La meg leve deg til ære, hedre Norge, far og mor, andre folk til nytte være, lyde speiderlovens ord.
H. Møller Gasmann
Bønn for store barn
Evige Far, du som er i himmelen! Gleden ved å ha barn kjenner du. Smerten ved å ha barn kjenner du. Du har latt oss få del i det store å være foreldre. Takk for dine dyre gaver. Takk for at du elsker våre barn, også når de går sine egne veier. Du ser dem når vi ikke lenger ser dem, og du kan nå dem når vi ikke lenger kan nå dem. Forbind de sår vi har gitt dem i uforstand og kulde. Fri oss fra å kvele dem med kjærlighet, du som setter fri den som vender seg til deg. Trøst og styrk våre barn når de har det vondt og vanskelig. Hjelp dem når de er rådville. Vis miskunn også når de gjør din vilje imot. Vær hos dem som sliter med å komme til rette med livet. La den veien de finner for sitt liv, være en vei mot deg og ditt lys.
«Han blir ikke trett eller utmattet, uransakelig er hans forstand. Han gir den trette kraft og den som ingen krefter har, gir han stor styrke.»
Jesaja 40, 28-29
Abraham og livets Gud
Gud ville sette Abraham på prøve står det i 1. Mosebok 22. Det gamle ekteparet Abraham og Sara hadde fått en etterlengtet sønn i Isak. Isak var Guds gave som han hadde lovet å gi, men nå kom Gud til Abraham for å ta gaven tilbake: «Ta Isak, din eneste sønn, som du er så glad i, og dra til Moria-landet! Der skal du ofre ham..»
Abraham gjorde reisen og laget til offerstedet. Hvorfor gjorde han det? Trolig fordi han som alle kulturer og religioner gjenkjente tanken om skyld som kan sones med offer, eller fortjeneste som kan vinnes ved å ofre. Den tanken kommer fra virkeligheten, men i menneskeslektens historie har den flere ganger fått tragiske resultat. Mest kjent er kanskje Mayaindianerne i Mellom-Amerika, men også Bibelen forteller om en dødsgud, Molok, som en av Israels konger ofret en sønn til (2. Kongebok 21,6).
I Abrahams verden var gudene sjelden bare gode, men de hadde makt over menneskenes liv. Det Abraham gjør når han er villig til å ofre sønnen sin Isak, er rasjonelt i hans verden. Så går altså Gud inn i denne rollen som de andre gudene spilte, men Abrahams Gud viser seg å være annerledes: «Legg ikke hånd på gutten og gjør ham ikke noe!» Gud er livets skaper, ikke livets utsletter.
Historien om Abraham og Isak er sterk, men det gjør også poenget veldig tydelig: Du skal ikke drepe, Gud vil liv.
Abraham viste gudsfrykt da han la ut på reisen med Isak, jeg tror han reiste lykkelig tilbake med en frigjørende gudsfrykt fordi Gud er god. Samtidig hadde Gud satt ham på en alvorlig prøve, og Abraham hadde gjenkjent alvoret. Gud krevde nemlig et offer, men han krevde ikke Isak og han krever ikke deg; han gav seg selv. Johannes 3,16: «For så høyt har Gud elsket verden, at han ga sin Sønn, den enbårne, for at hver den som tror på ham, ikke skal gå fortapt, men ha evig liv.»
Ja, Gud vil liv – ditt liv, lev det med ham!
Øyvind Remmen
Den Hellige Pust
Det er pinse. Denne festen i kirkeåret er vel ikke den som det er lettest å forstå. Julens budskap om barnet som ble født i en stall og lagt i ei krybbe, kan vi se for oss. Påskebudskapet om Jesus som døde på et kors, kan vi også se tydelig for oss. Ja, til og med Jesu oppstandelse kan vi se for oss selv om det vel ikke er så lett å forstå at det var mulig.
Men hvorfor feirer vi pinse? Hva mener vi når det står i Bibelen om at apostlene ble fylt av Den Hellige Ånd?
I stedet for å tale om Den Hellige Ånd, kan vi tale om Den Hellige Pust. Det er nødvendig å puste for å leve. I alvorlige situasjoner er det nødvendig med kunstig åndedrett. En annen må puste liv i oss.
Pinse handler om Gud som «puster» livet inn i oss. Mange er redde i dag. Vi ser og hører om krig og terror. Mange synes livet er vanskelig. Vi kan bli skuffet over andre, men kanskje enda mer over oss selv. I ei tid der vi lever stadig tettere inn på hverandre, kjenner mange seg ensomme. Pinsens budskap til oss er at Gud bryr seg. Vi er ikke alene. Vi er elsket og verdsatt så høyt at det var derfor Jesus ble født. Guds kjærlighet til oss er så stor at derfor gikk han inn i døden for å vise at livet er sterkere.
Det er godt når andres kjærlighet kan fylle oss. Det gjør livet lettere å leve. Det vi mennesker trenger mer enn noe annet, er å bli fylt av Guds livgivende kjærlighet. Da har vi noe å møte våre medmennesker med. Det nye testamentet forteller at apostlene ble forandret etter pinse. De som hadde vært feige og redde, ble fylt med frimodighet.
Den som er fylt av Guds egen livspust, skal være et vitne om Jesus Kristus. Våre liv skal vise at kjærlighet er sterkere enn hatet. Tilgivelse og forsoning er sterkere enn bitterhet, at livet er sterkere enn døden.
Denne kjærligheten, dette livet har et navn: Jesus Kristus.
God pinse!
John Olav Stokstad Larsen
Gud har ikke glemt oss
Om ikke så lenge skal vi feire påske. Noe som for mange betyr en etterlengtet tur på fjellet, ut å stå på ski, sove lenge, besøke familie – dager hvor man kan senke tempoet litt og nyte fritiden. For andre er påsken kun enda en uke i ensomheten, enda noen dager til å kjempe mot sykdommen – en tid hvor livet har stoppet opp. Påsken trer på mange måter inn i våre liv som alle andre dager, den lar seg ikke stoppe eller utsette av våre omgivelser og våre liv. Uansett situasjon eller skjebne kommer den hvert år til oss med sitt budskap.
Påskebudskapet som de fleste kan. Som de fleste har hørt mange ganger. Hvorfor gjenta det år etter år? Jeg leste engang et sted om en dame som uttalte seg om sitt liv, som hadde opplevd hvordan troen gjennom livets mange gater ofte ble utfordret og som ofte uttrykte: «Der er tider hvor jeg føler Gud har trukket seg fra meg og hvor jeg har gitt ham skylda.» Men i møte med påske sa hun: «Hver gang jeg møter påsken får jeg svaret på: «Min Gud, min Gud, hvorfor har du forlatt meg?».
Og her ligger budskapet som vi aldri må glemme. Som gjør at kirken ustanselig år etter år forkynner påskens gledesevangelium. Gud har ikke glemt oss, sviktet oss eller trukket seg unna oss. Selv når livet går som verst imot våre ønsker og våre drømmer, og vi etterlyser ham. Gjennom Jesu verk i påsken ser vi Guds ansikt. Hans vesen. Hans kjærlighet. På korset ser vi hans tilstedeværelse. Han er hos oss. Han har aldri forlatt oss. Tvert imot. Sammen med oss har han tatt lidelsen, ensomheten, sykdommen på seg. På egen kropp har han fått kjenne livets smerte.
Og ikke bare det. Påskens rungende budskap avslutter med noe mye større. For etter at Jesus var blitt korsfestet, død og begravet, gikk det tre dager i sorg og endeløs gråt blant hans tilhengere. Alt det de trodde på syntes å være borte. Inntatt av livets trøstesløse slutt: døden. Men på den tredje dagen ble all sorg snudd til glede. Ikke bare gjennomgikk Jesus smerten og døden sammen med oss. På den tredje dagen stod han lyslevende blant sine egne og forkynte for all ettertid at døden er overvunnet. Avstanden mellom Gud og mennesker er brutt. Broen er bygd opp igjen.
Vær velkommen i kirken!
Hildigunn Bjartursdottir Hauger
Rekreasjon - en tid for nyskapning
Høsten kan være en tid for rekreasjon, en tid for å skape noe nytt. En tid for å gi og få, og av tid og fellesskap. Bare du vet hva du trenger. Midt i hverdagen kan du tenke over hva som styrer deg og dine prioriteringer.
Forventningene til deg og meg kan noen ganger oppleves altfor store, for vi har ofte en lengsel etter å strekke til for våre medmennesker. Jeg kan ikke vite begrensninger andre har, når det gjelder krefter, evner, selvtillit eller smerter. Ildsjeler kan tappes for krefter og de av oss som opplever mindre krefter, tør kanskje ikke å stille med sitt opplevde «lille» bidrag.
Når det vi må gjøre er gjort, er der ikke alltid så mye tid eller krefter til overs. Tidligere erfaringer fra frivillig arbeid kan hindre oss i å orke litt. Men det er gjerne de «små» bidragene som kan bety så mye i frivillig arbeid og for vår litt ukjente neste.
I mitt tidligere yrkesliv var min 7.de sans ofte fulltegnet. Etter hvert forsvant sjarmen med å være så etterspurt. På et kurs satt jeg og tenkte på spørsmålet: Hva skulle det stå på min gravstøtte? Jo, hun satt i mange møter. Jeg så det humoristiske i det, men det fikk meg også å tenke over min tidsbruk og mine prioriteringer.
Overalt kan vi lese om stress; i arbeidsliv, på skoler og i privatlivet. Vi leser om utbrenthet og om å møte veggen. Barn som har ondt i hodet av stress, unge som må jobbe mye når de studerer, ensomme og eldre som lengter etter fellesskap i hverdagen.
Vi prøver å håndtere stresset på forskjellige måter. Betyr denne håndteringen å skulle orke å gjøre mer – hvorfor det? Hva er det vi prioriterer vekk – er det fellesskap med andre? Da blir vi enda mer ensomme i det lange løp. Vi mennesker er skapt til felleskap, med Gud og med hverandre. Profeten Elia arbeidet hardt på fjellet Karmel i Israel for å bekjempe Baaldyrkingen. Etter en tid med intensivt arbeid var Elia sliten. Gud tok ham til side og ga ham mat. Der kom en tid for hvile før det var tid å arbeide igjen (1. Kong 18-19). Det er lov for oss å gjøre det samme.
Vi må våge å si nei, og våge å si ja. Et sunt liv trenger den balansen, ellers er det vanskelig å ha noe å gi videre over tid.
Marie S. Grimstad
Han er oppstanden, halleluja!
Dette er et gledesbudskap. Jesus har utført den største kjærlighetshandling. Han har satt sitt liv til for alle mennesker! Dette er den største gaven noe menneske kan få, den er din, det er bare å ta imot. All hans tjeneste ble utført i kjærlighet, og så sier han i Matt 22,37-39:
Du skal elske Herren din Gud av hele ditt hjerte og av hele din sjel og av all din forstand. Dette er det største og første bud. Men et annet er like stort: Du skal elske din neste som deg selv.
Dette er hans ønske til oss; at vi skal elske Han og at vi skal elske vår neste som oss selv, dette er nok noe vi trenger overføring av Hans kjærlighet for å klare. Peters møte med Jesus i hans andre bål-opplevelse, etter Jesu oppstandelse, lærer oss at all tjeneste for ham skal være gjennomsyret av kjærlighet.
Joh 21,15-17: Da de hadde holdt måltid, sier Jesus til Simon Peter: Simon, Johannes’ sønn, elsker du meg mer enn disse? Peter sier til ham: Ja, Herre, du vet at jeg har deg kjær. Jesus sier til ham: Fø mine lam!
Igjen sier han til ham, annen gang: Simon, Johannes’ sønn, elsker du meg? Han sier til ham: Ja, Herre, du vet at jeg har deg kjær. Han sier til ham: Vokt mine får!
Han sier tredje gang til ham: Simon, Johannes’ sønn, har du meg kjær? Peter ble bedrøvet over at han den tredje gangen sa til ham: Har du meg kjær? Og han sier til ham: Herre, du vet alt, du vet at jeg har deg kjær. Jesus sier til ham: Fø mine får!
Du er elsket. En blir glad når en merker at noen er glad i en. Vis din glede og kjærlighet til dine medmennesker. En av våre salmer uttrykker dette: Dine hender er fulle av blomster. Hvem var det du tenkte og gi dem til? Mine blomster var plukket til Jesus. Graven var tom. Han var ikke der.
Dine lepper er fulle av sanger. Hvorfor denne glede, hvor kom den fra? Fra den grav der hans legeme hvilte – han stod opp, og verden ble fylt med sang.
Dine øyne er fulle av glede. Si, hva har de sett for å få slik glans? De har sett Herren Jesus! Han lever! Han gir livet mening og lys hver dag.
Halleluja, halleluja, halleluja, halleluja.
Møt våren med glede, og gjør hva du kan for å glede andre!
Kåre Sveistrup
Påskeglede - påsketrygghet
Frykt ikke, jeg er den første og den siste og den levende. Jeg var død, men se, jeg lever i all evighet, og jeg har nøklene til døden og dødsriket. Johannes Åpenbaring 1, 17-18
Apostelen Johannes var en av de yngste disiplene til Jesus. Nå var han blitt gammel. Alle de andre disiplene var døde. De hadde mistet livet fordi de ikke ville fornekte troen på Jesus. Johannes selv var deportert til øya Patmos. Han ser tilbake på livet, og det som kommer sterkest fram, er den tida han fikk oppleve sammen med Jesus.
Plutselig er det som han får et nytt møte med Jesus. Han som lever i en verden der han ikke vet hva som kan skje med ham, han møter den levende Jesus. Som gammel mann får han en bekreftelse av troen og et nytt kall om ikke å gi opp. Derfor skriver han det som skulle bli den siste boka i Bibelen: Johannes Åpenbaring. Han har noe han vil dele også med oss, for også i dag er det mange som kjenner på frykt, lidelse og urettferdighet.
Det første han vil si er dette: Jesus lever. Det var Gud selv som møtte døden på korset. Det var Gud selv som led på grunn av en urettferdig verden. Det betyr: Den sterkeste er ikke den som ødelegger livet. Maktmenneskene, terroristene er redde for å miste makten. Han som har all makt, viser sin makt ved å skape liv og gi liv, ikke ved å ødelegge det.
For den andre vil han si: Del dette livet med hverandre. Vi blir ofte bekymret for framtida. Hvordan vil framtida bli for oss, for våre barn og barnebarn? Han som lever, han kan finne utveger også når vi synes vi stanger mot gjennomtrengelige murer. Han ser framtid, der vi ser håpløshet. Han som har seiret over døden, vil vise oss at kjærligheten overvinner hatet. Å tro på den oppstandne Jesus er ingen teori. Troen er å leve ut oppstandelseslivet i verden – blant våre medmennesker.
Apostelen Johannes fikk et nytt møte med den oppstandne Jesus. Det evige livet begynner alltid når vi møter den oppstandne Jesus Kristus. La påsken 2007 bli vårt møte med ham – et møte som gjør glad, et møte som gir trygghet.
John Olav Stokstad Larsen
« tilbake
|